Fandens driftighet

Blikket taler for seg

Mandag 18.10 suste vi gjennom det europeiske luftrommet med kurs mot den Franske Rivieraen. Det Norske høstklimaet var byttet ut med det vi forbinder med sommerlige temperaturer. Hvilken hensikt har det å dra til Frankrike for å utøve friluftsliv spør du kanskje? Vi har jo mengder med fantastisk natur rett utenfor vinduene våre i Sogndal. Skulle tro denne "kortreisete" naturen hadde alt en friluftslivsveileder kunne drømme om. Nå har det seg slik at studieprogrammet går i dybden på et par friluftsaktiviteter i stedet for å pensle over alt som har med friluftsliv å gjøre. Dette kan sies å være fornuftig, fordi dette gir oss spisskompetanse innenfor et par grener av friluftslivet. En av disse spisskompetansene er klatring. Dette er en aktivitet hvor en ikke kan overlate noe til tilfeldighetene. Dette setter igjen krav til dyktige veiledere. Det er her vi kommer inn i bildet. Klassen hadde tatt turen til disse sydlige breddegradene for å bli gode klatreveiledere. Et rørt og varmt klima ga oss en god ramme for å klatre så mye som mulig i løpet av de 10 dagene som var satt av på timeplanen.

Idyll i Verdon

Målene for turen var som følger:
1. Bli trygg på egen ferdighet med klatring på led på borebolter
2. Oppfølging og veiledning av medstudenter på klatrefeltet
3. Lærerike studenttema (eksamensforberedelse)
4. Individuell oppfølging på egne mål med oppholdet i Frankrike
5. Bli kjent med ulike kommersielle måter å legge opp klatrevirksomhet
6. Opplevelse

Turister i Aix

Klassen representerer et stort spenn hva angår ferdighet, motivasjon og vilje til å prestere i klatreveggen. I den anledning vil jeg starte med å skrive litt om tilrettelegging og behovsvurdering. Som sagt er klassen full av individer med ulike forutsetninger og innstilling til klatring. Jeg personlig føler et betydelig ubehag når jeg befinner meg mer enn et par meter over bakken. Det generelle målet med sportsklatring er å komme til toppen av veggen/ruten. Dette innebærer som regel at en befinner seg 5, 10, kanskje 20 meter over bakken. Når jeg føler denne høyden på kroppen blir jeg nærmest lammet av frykt. Gitt at det hadde vært snakk om en 20 meter høy stige ville jeg hatt store problemer med å gå til toppen. Dette er ikke fordi jeg ikke mestrer de tekniske/ fysiske aspektene ved å klatre i en stige. Det oppstår derimot en indre konflikt hvor jeg på den ene siden gjerne vil til toppen, mens jeg på den andre siden angrer bittert på at jeg har satt meg selv i denne situasjonen.

Nådeløse trapper i Verdon

Å være i en klatrevegg innebærer en følelse av å kunne omkomme hvis jeg skulle slippe taket og noen eller noe skulle gi etter. Dette er et lite gunstig utgangspunkt når jeg i henhold til det første målet for turen skulle, "bli trygg på egen ferdighet med klatring på led på borebolter". Mestring på dette punktet virket ganske langt unna for mitt vedkommende. Før jeg kunne føle meg trygg på noe som helst i klatreveggen måtte  jeg kue/kontrollere eller overkomme dødsangsten. Dette måtte derfor bli hovedprioriteten hvis jeg skulle ha forhåpninger om å kunne realisere læringsmålene.
Spørsmålet ble da, hvordan skal jeg venne meg til høyder?
"Du må bare klatre masse... du venner deg til høyden etter hvert". Jeg måtte med andre ord pine meg selv gjennom en periode med dødsangst for å kunne mestre denne fandens driftighet. Jeg forsøkte i det små, men fant fort ut at jeg heller ville se maling tørke. Oppholdet i Frankrike bestod stort derav stort satt av å sikre klassekamerater.

For ikke å svartmale denne turen fullstendig vil jeg poengtere at vinen er billig i Frankrike.
Vi hadde det veldig hyggelig på kveldene, i tillegg gjorde vi flere ting enn å klatre på dagtid...
Vi vandret gjennom Verdon, Europas største canyon.
Vi tilbragte noen timer i Cassis, en nydelig kystby hvor eldre petangspillende franskmenn dominerte bymiljøet, og vi var turister for en dag i den gamle provinshovedstaden, Aix.

Raske briller i Verdon

.

Veildertur

Mandag 12. oktober stilte en gjeng studenter opp på skysstasjonen i Sogndal. Planen var å ta buss til Hodlekve for så å traske over fjellet til Leikanger og ta bussen tilbake til Sogndal på Onsdagen. Jeg hadde med meg to ansvarlige veiledere på denne turen. vår egen Lars Monsen (registrert som Bård Karlsen på facebook) og Martin Duås. Med oss hadde vi fem entusiastiske studenter fra førsteklasse og en fremtidig veileder fra 2. året friluftsliv.
På forhånd hadde vi satt opp følgende kriterier for turen: Godt humør, brukbar fysisk kapasitet, ekstrem turglede og disiplin. Det viste seg å være overflod av det meste. Dermed var alt duket for en fantastisk tur i harmoni med naturen, som badet seg i idylliske høstfarger.
 - Når kommer bussen? undrer en av studentene.
Martin slår seg selv på brystet og stemmer i... "10 min!"
 - hvilken holdeplass går den fra da?
"hmm... 2 sek" Martin forsvinner inn i terminalbygget og blir borte. Etter en liten stund er han tilbake. "kremt... neste buss går om fire timer...".
Dette var en Dårlig start. Vårt image som standhaftige og allvitende ledere får en kraftig ripe i lakken alt før turen har startet :s  Vi hadde tatt sikte på en skolebuss som vanligvis kjører den angivelige ruten til vårt planlagte tidspunkt. Det viste seg imidlertid å være høstferie denne uken. Dårlig planlegging!
Vi griper om telefonene våre, og takket være gode venner går det ikke lange stunden før vi har organisert transport til Hodlekve med personbiler.
Vel fremme på parkeringsplassen ved Hodlekve kunne turen for alvor begynne :)
Målene for turen var som følger:
- Etablering av leir
- Lage mat på bål
- Ulike båltyper
- Lokal fauna/ flora
- Bruk av kart og kompass
- Få en fisk eller to
Denne første dagen tok vi utgangspunkt i en relativt autokratisk lederstil. Grunnen til dette var et ønske om å komme frem til området vi skulle slå leir før mørkets frembrudd. Dette lyktes vi med, og fokuset kunne da stilles mot det første målet vi hadde satt for turen, etablering av leir. Vi delegerte arbeidsoppgavene og var med dette ferdig med turens autokratiske kapittel. Etter dette lot vi alle få være med på de avgjørelsene som ble fattet. Vi gikk med andre ord i retning av en demokratisk lederstil.

Kristen Gislefoss hadde lovet oss opphold den første natten. Vi tok han på ordet og unnlot å lage gapahuk. Istedet utnyttet vi tiden til å hygge oss rundt bålet. Taco smaker alltid best når den er tatt med til fjells og tilberedt på bål :) Appelsinmuffins til dessert er heller ikke feil. Gode og mette var det skryt fra tidligere ekspedisjoner og generell tomprat som stod på programmet. I tillegg ble kvelden krydret med quiz og "true or false". Lenge etter mørkets frembrudd, og mange favner ved senere tok vi telling i en slags spiralform rundt det ulmende bålet.
Neste dag våknet vi opp til sprakende flammer og nykokt kaffe. Dagen før hadde vi innført et poengsystem der vi donerte "poeng" til de som gjorde en ekstra god innsats. Dette må sies å være en genistrek fra min posisjon som en av tre veiledere. Medstudenter som var på desperat jakt etter "poeng" viste seg å komme oss veiledere til gode rett som det var. En gjorde seg verdig poeng ved å koke kaffe, dele kjeks eller andre godsaker, ved feilfri navigering, komplimenter til veilederne, massasje eller andre "tommel opp foretak" :)
Dag to fokuserte vi på bruk av kart og kompass. Vi delte gruppen inn i par som hver for seg fikk prøve seg som navigatører for resten av gruppen. Dette gikk smertefritt og vi ble loset trygt frem til vår andre leirplass. I lunsjen ble forøvrig også tid til et eminent foredrag om lokal fauna signert Line. Vel fremme gikk leir-rutinene nesten av seg selv. Ved ble sanket og bål ble tent. Gapahuk ble satt opp. Litt liten vel å merke, men der det er hjerterom finner en som regel husrom, eller i det minste litt ly for det påfølgende regnet :) Bårds grønnsaksuppe/lapskaus/gryte stod på menyen. Den slår aldri feil!
Den siste dagen trasket vi ned til Leikanger. Mens vi ventet på bussen lekte vi "hvem kan slå veilederne", inspirert av "hvem kan slå Aamodt og Kjus". Dette fikk et meget pedagogisk korrekt utfall fra mitt perspektiv som veileder.

Vi fikk dessverre ingen fisk på denne turen, men nå bør det legges til at verken Bård eller Martin har tradisjon for å hale i land noe som helst. Alt i i alt en tur der den ekstreme turgleden tildels overskygget læringsmålene. Dette håper vi vil være med på å fremme ønsket om å gå på flere turer i fremtiden, og dermed legge til rette for mest mulig naturbasert læring på sikt.

Takk for turen folkens!

Rotur i Nærøyfjorden

Ost og annen lokal kost fra Undredal

Tirsdag 7. september tok vi bussen fra Sogndal til Undredal. Der ble vi møtt av Leif, en lokal turistvert med ost på hjernen. Han snakket utrettelig om turistbygda Undredal og den tradisjonsrike osten de laget der. Deretter var det tid for å smake på herligheten. Det smakte som det så ut... som ost...
Det var litt vind da vi entret båtene. Fjordinger av type. Gamle sådan. Hentet rett fra museet (bokstavelig talt). De lakk som siler, men etter å ha spikket til et par propper rakk det med litt øsing i ny og ne. Fra Undredal rodde vi med vinden, ut Aurlandsfjorden. Da vi kom ut til munningen av Nærøyfjoden tok vinden seg virkelig opp. I tillegg til at den kom fra alle kanter, og det tok ikke lang tid før sjøen ble relativt grov. I mine øyne på grensen til hva som kan sies å være sikkert. Fullastede båter, med ekstra lavt fribord i den anledning, var en dårlig kombinasjon da bølgene brøt og veltet inn i båtene.

Mannen med brillene

Vi var fem personer i båten, og alle var sysselsatt. To til å ro, en til å øse, en som sang "ro ro til fiskeskjær" og en danske som tørket sokkene sine. Vi lå en stund og stampet, men da tok Audun ansvar. bevæpnet med lynraske briller tok han i så det knaket i årene, og da surfet vi plutselig avgårde.
Da vi kom til Dyrdal gikk vi på land og tok oss tilrette i det som hadde vært en skole. Dyrdal er en fraflyttet bygd, men som et resultat av iherdig dugnadsjobbing er husene holdt ved like. Dette ville være basen vår i to dager. Noen faglige innslag var det studentene selv som stod for. I form av studenttema fikk vi knyttet praksis opp mot teori. Gunstig å gjennomgå disse temaene når vi befinner oss i en relevant setting. På kvelden satt vi garn i håp om å få fatt i noen pigghå, men dagen etter var det "bare" et par krabber som hadde gått i fella vår. De ble kokt og konsumert med det samme. Dernest tok vi til årene for å besøke Botolv Hov. Dette var en gammel mann som bland annet livnærte seg ved å dele egne livserfaringer med turister. Botolv var passert 90, og viste seg å ha mange historier på tapeten. Språket hans, av typen gammel og inngrodd nærøyfjordsdialekt, gjorde dessverre sitt til at jeg bare fikk med meg  noen sporadiske poenger. En fyr med karakter, som forøvrig har vart med på nrk serien "der ingen skulle tru at nokon kunne bu".

Disse gutta leker ikke vikinger!

På Torsdagen rodde vi det siste stykket av fjorden, inn til Gudvangen. Der ble vi møtt av en gjeng vikinger! Denne gjengen ga oss en innføring i ulike vikingtradisjoner. På programmet stod blant annet knattleik. Vi ble forespeilet en blanding av rugby og tennis, men realiteten var nærmere fribryting med balltre. Videre fikk vi prøve oss med pil og bue, og et par andre "vikingleker". At ingen fikk varige mén må sies å være griseflaks! Etter et par utagerende timer var det tid for fortellerstund. Vikinghøvdingen Georg viste seg å kunne samtlige vikingsagaer på rams. Det var både spennende, interessant og lærerikt.

Det gjør denne jenta...

Målene som var satt opp for turen var som følger:
- Kjenne historia til sognafæringen og hvordan den vart brukt i Indre Sogn
- Kjenne til Kystledet og hvordan bruke robåt i friluftsliv undervisning
- Gjennomføre trygg gruppeaktivitet på fjorden med robåt
- Gjennomføre studenttema med tema turisme, naturbasert turisme og økoturisme.
Med unntak av "gruppeaktiviteter på fjorden med robåt" mener jeg å ha oppnådd måloppnåelse på samtlige punkter. Angående nevnte gruppeaktiviteter er jeg litt usikker på hva veilederne har siktet til.
Alt i alt en fantastisk tur der vi for en gangs skyld var heldige med været. Trivelig å drive med kystrelatert friluftsliv for en gangs skyld. Blir mye trasking i fjellheimen ellers.

Klatring i Hallingdal.

Naturlig sikring på led med topptau som sikkerhet

Mandag 28.08 skulle hele 3. klassen i friluftsliv fra høyskolen i Sogn og Fjordane på klatrekurs. I et forsøk på å unnslippe det klassiske vestlandsklimaet tok vi turen østover mot Hallingdal. Basen vår var på Sata camping mellom Gol og Ål. Den første dagen ble klassen delt i to grupper der min gruppe dro til klatrefeltet for å øve på naturlig sikring på led og standplass, topptauanker og rappellering. Det var mange instruktører i forhold til antall studenter og dette bidro til god og effektiv læring. Der sikkerheten tillot det fikk vi muligheten til å prøve oss frem uten for mye instruksjon i henhold til det induktive læringsprinsippet.
Målene for dagen var som følger.
 - Tilegning av trygg ferdsel kring lavlandsklippe.
 - Kunne formidle gode sikringsrutiner ved klatring på klippe og ved rappell.
På tross av stort ubehag ved opphold i høyder mener jeg å påstå at jeg personlig oppnådde stor grad av måloppnåelse.

Håvard har nok ingen fremtid som fasadeklatrer,
men etter ansiktsuttrykket å dømme gir han i det minste alt :)

Dag to var det gruppen min sin tur til å prøve seg i buldrefeltet. Denne typen "klatring" viste seg å passe meg og høydeskrekken min i betydelig større grad enn klatringen dagen før. Fokuset var på bevegelser, grep og kameratsikring. målene for dagen var som følger.
 - Kjenne til de grove trekk i buldrehistoria.
 - Kjenne til fenomenet buldring og hvordan denne aktiviteten kan brukes i veilednings sammenheng.
Her ble det i enda større grad enn dagen før, lagt opp til oppdagende læring. Etter en halv dag med prøving og feiling fikk vi en gjennomgang av ulike teknikker å benytte seg av. Noen som vi alt hadde snust borti og noen nye som vi enda ikke hadde prøvd ut. Resultatet var stor utvikling i løpet av dagen. De rutene som i starten så uoverkommelige ut, gikk det mot slutten av dagen an å mestre.

Kamkile i aksjon

Utover i uken ble regn og påfølgende våte fjellvegger et hinder for å kunne utfolde seg i klatreveggen. Dag tre gikk stort sett med på alternative leker ved bruk av tau og annet klatreutstyr. I tillegg fikk vi terpet på noen av elementene fra den første dagen. Været kan en ikke råde over og en dag som dette må en lære seg å ta høyde for. Ved en senere anledning er det kanskje jeg som er veileder og da må en ha noen alternative opplegg i bakhodet. Denne dagen ble i den forstand minst like relevant som de foregående dagene. I tillegg var deler av klatreveggen i overheng og det gikk dermed an å utfolde seg der for de som hadde ferdighetene til det.

Den siste dagen var også dominert av regnvær. Klatring ble dermed vanskelig utenfor overhenget, men vi fikk prøvd oss flere ganger på elementer som rappellering, taljer, skifte av topptau, standplass og annet snadder som involverer tau og annet klatrestasj.

I etterpåklokskapens navn burde vi kanskje hatt mer fokus på klatring de første dagene da været var tørt, og heller spart de aspektene som kunne læres på bakken til været satt en stopper for klatringen.
Alt i alt en lærerik uke der jeg fra å være relativt blank på klatring føler at jeg har relativt god oversikt. Fortsatt ikke glad i høyder og motivasjonen for å komme langt opp i veggen blir derfor mindre enn frykten for å se ned.

På Sata camping var alltig stemingen på topp! Her har vi tatt affære og satt opp et telt
av typen presenning  med toppstokk og rullende teltplugger. 

Vær hilset godtfolk!

Jeg hiver meg i herved på den stadig voksende bloggbølgen. Mitt bidrag til dette fenomenet vil være i retning av et faglig friluftslivsperspektiv. Bloggen vil skildre turer i regi av høyskolen i Sogn og Fjordane. Nærmere bestemt 3. klasse bachlor friluftsliv. Mine faste lesere vil kunne godte seg med minst et innlegg pr. tur (dette gjelder selvfølgelig også for sporadiske dropp-inn lesere), der jeg tar for meg aspekter jeg brenner for (og aspekter høyskolen vil jeg skal brenne for).

Turene vil i løpet av høsten være innom flere grener av "Friluftsliv som opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse" (Stortingsmelding nr.40 fra 1986/87). Jeg kan blant annet lokke med klatring, buldring og rotur med gammel trebåt i idylliske omgivelser.

Friluftsliv har et billedlig aspekt som i mine øyne betyr utrolig mye. For å skildre disse turene vil jeg derfor i tillegg til skriftlig redegjørelse, supplere med mye bilder. Stay tuned!