Fandens driftighet

Blikket taler for seg

Mandag 18.10 suste vi gjennom det europeiske luftrommet med kurs mot den Franske Rivieraen. Det Norske høstklimaet var byttet ut med det vi forbinder med sommerlige temperaturer. Hvilken hensikt har det å dra til Frankrike for å utøve friluftsliv spør du kanskje? Vi har jo mengder med fantastisk natur rett utenfor vinduene våre i Sogndal. Skulle tro denne "kortreisete" naturen hadde alt en friluftslivsveileder kunne drømme om. Nå har det seg slik at studieprogrammet går i dybden på et par friluftsaktiviteter i stedet for å pensle over alt som har med friluftsliv å gjøre. Dette kan sies å være fornuftig, fordi dette gir oss spisskompetanse innenfor et par grener av friluftslivet. En av disse spisskompetansene er klatring. Dette er en aktivitet hvor en ikke kan overlate noe til tilfeldighetene. Dette setter igjen krav til dyktige veiledere. Det er her vi kommer inn i bildet. Klassen hadde tatt turen til disse sydlige breddegradene for å bli gode klatreveiledere. Et rørt og varmt klima ga oss en god ramme for å klatre så mye som mulig i løpet av de 10 dagene som var satt av på timeplanen.

Idyll i Verdon

Målene for turen var som følger:
1. Bli trygg på egen ferdighet med klatring på led på borebolter
2. Oppfølging og veiledning av medstudenter på klatrefeltet
3. Lærerike studenttema (eksamensforberedelse)
4. Individuell oppfølging på egne mål med oppholdet i Frankrike
5. Bli kjent med ulike kommersielle måter å legge opp klatrevirksomhet
6. Opplevelse

Turister i Aix

Klassen representerer et stort spenn hva angår ferdighet, motivasjon og vilje til å prestere i klatreveggen. I den anledning vil jeg starte med å skrive litt om tilrettelegging og behovsvurdering. Som sagt er klassen full av individer med ulike forutsetninger og innstilling til klatring. Jeg personlig føler et betydelig ubehag når jeg befinner meg mer enn et par meter over bakken. Det generelle målet med sportsklatring er å komme til toppen av veggen/ruten. Dette innebærer som regel at en befinner seg 5, 10, kanskje 20 meter over bakken. Når jeg føler denne høyden på kroppen blir jeg nærmest lammet av frykt. Gitt at det hadde vært snakk om en 20 meter høy stige ville jeg hatt store problemer med å gå til toppen. Dette er ikke fordi jeg ikke mestrer de tekniske/ fysiske aspektene ved å klatre i en stige. Det oppstår derimot en indre konflikt hvor jeg på den ene siden gjerne vil til toppen, mens jeg på den andre siden angrer bittert på at jeg har satt meg selv i denne situasjonen.

Nådeløse trapper i Verdon

Å være i en klatrevegg innebærer en følelse av å kunne omkomme hvis jeg skulle slippe taket og noen eller noe skulle gi etter. Dette er et lite gunstig utgangspunkt når jeg i henhold til det første målet for turen skulle, "bli trygg på egen ferdighet med klatring på led på borebolter". Mestring på dette punktet virket ganske langt unna for mitt vedkommende. Før jeg kunne føle meg trygg på noe som helst i klatreveggen måtte  jeg kue/kontrollere eller overkomme dødsangsten. Dette måtte derfor bli hovedprioriteten hvis jeg skulle ha forhåpninger om å kunne realisere læringsmålene.
Spørsmålet ble da, hvordan skal jeg venne meg til høyder?
"Du må bare klatre masse... du venner deg til høyden etter hvert". Jeg måtte med andre ord pine meg selv gjennom en periode med dødsangst for å kunne mestre denne fandens driftighet. Jeg forsøkte i det små, men fant fort ut at jeg heller ville se maling tørke. Oppholdet i Frankrike bestod stort derav stort satt av å sikre klassekamerater.

For ikke å svartmale denne turen fullstendig vil jeg poengtere at vinen er billig i Frankrike.
Vi hadde det veldig hyggelig på kveldene, i tillegg gjorde vi flere ting enn å klatre på dagtid...
Vi vandret gjennom Verdon, Europas største canyon.
Vi tilbragte noen timer i Cassis, en nydelig kystby hvor eldre petangspillende franskmenn dominerte bymiljøet, og vi var turister for en dag i den gamle provinshovedstaden, Aix.

Raske briller i Verdon

.