Fandens driftighet

Blikket taler for seg

Mandag 18.10 suste vi gjennom det europeiske luftrommet med kurs mot den Franske Rivieraen. Det Norske høstklimaet var byttet ut med det vi forbinder med sommerlige temperaturer. Hvilken hensikt har det å dra til Frankrike for å utøve friluftsliv spør du kanskje? Vi har jo mengder med fantastisk natur rett utenfor vinduene våre i Sogndal. Skulle tro denne "kortreisete" naturen hadde alt en friluftslivsveileder kunne drømme om. Nå har det seg slik at studieprogrammet går i dybden på et par friluftsaktiviteter i stedet for å pensle over alt som har med friluftsliv å gjøre. Dette kan sies å være fornuftig, fordi dette gir oss spisskompetanse innenfor et par grener av friluftslivet. En av disse spisskompetansene er klatring. Dette er en aktivitet hvor en ikke kan overlate noe til tilfeldighetene. Dette setter igjen krav til dyktige veiledere. Det er her vi kommer inn i bildet. Klassen hadde tatt turen til disse sydlige breddegradene for å bli gode klatreveiledere. Et rørt og varmt klima ga oss en god ramme for å klatre så mye som mulig i løpet av de 10 dagene som var satt av på timeplanen.

Idyll i Verdon

Målene for turen var som følger:
1. Bli trygg på egen ferdighet med klatring på led på borebolter
2. Oppfølging og veiledning av medstudenter på klatrefeltet
3. Lærerike studenttema (eksamensforberedelse)
4. Individuell oppfølging på egne mål med oppholdet i Frankrike
5. Bli kjent med ulike kommersielle måter å legge opp klatrevirksomhet
6. Opplevelse

Turister i Aix

Klassen representerer et stort spenn hva angår ferdighet, motivasjon og vilje til å prestere i klatreveggen. I den anledning vil jeg starte med å skrive litt om tilrettelegging og behovsvurdering. Som sagt er klassen full av individer med ulike forutsetninger og innstilling til klatring. Jeg personlig føler et betydelig ubehag når jeg befinner meg mer enn et par meter over bakken. Det generelle målet med sportsklatring er å komme til toppen av veggen/ruten. Dette innebærer som regel at en befinner seg 5, 10, kanskje 20 meter over bakken. Når jeg føler denne høyden på kroppen blir jeg nærmest lammet av frykt. Gitt at det hadde vært snakk om en 20 meter høy stige ville jeg hatt store problemer med å gå til toppen. Dette er ikke fordi jeg ikke mestrer de tekniske/ fysiske aspektene ved å klatre i en stige. Det oppstår derimot en indre konflikt hvor jeg på den ene siden gjerne vil til toppen, mens jeg på den andre siden angrer bittert på at jeg har satt meg selv i denne situasjonen.

Nådeløse trapper i Verdon

Å være i en klatrevegg innebærer en følelse av å kunne omkomme hvis jeg skulle slippe taket og noen eller noe skulle gi etter. Dette er et lite gunstig utgangspunkt når jeg i henhold til det første målet for turen skulle, "bli trygg på egen ferdighet med klatring på led på borebolter". Mestring på dette punktet virket ganske langt unna for mitt vedkommende. Før jeg kunne føle meg trygg på noe som helst i klatreveggen måtte  jeg kue/kontrollere eller overkomme dødsangsten. Dette måtte derfor bli hovedprioriteten hvis jeg skulle ha forhåpninger om å kunne realisere læringsmålene.
Spørsmålet ble da, hvordan skal jeg venne meg til høyder?
"Du må bare klatre masse... du venner deg til høyden etter hvert". Jeg måtte med andre ord pine meg selv gjennom en periode med dødsangst for å kunne mestre denne fandens driftighet. Jeg forsøkte i det små, men fant fort ut at jeg heller ville se maling tørke. Oppholdet i Frankrike bestod stort derav stort satt av å sikre klassekamerater.

For ikke å svartmale denne turen fullstendig vil jeg poengtere at vinen er billig i Frankrike.
Vi hadde det veldig hyggelig på kveldene, i tillegg gjorde vi flere ting enn å klatre på dagtid...
Vi vandret gjennom Verdon, Europas største canyon.
Vi tilbragte noen timer i Cassis, en nydelig kystby hvor eldre petangspillende franskmenn dominerte bymiljøet, og vi var turister for en dag i den gamle provinshovedstaden, Aix.

Raske briller i Verdon

.

Veildertur

Mandag 12. oktober stilte en gjeng studenter opp på skysstasjonen i Sogndal. Planen var å ta buss til Hodlekve for så å traske over fjellet til Leikanger og ta bussen tilbake til Sogndal på Onsdagen. Jeg hadde med meg to ansvarlige veiledere på denne turen. vår egen Lars Monsen (registrert som Bård Karlsen på facebook) og Martin Duås. Med oss hadde vi fem entusiastiske studenter fra førsteklasse og en fremtidig veileder fra 2. året friluftsliv.
På forhånd hadde vi satt opp følgende kriterier for turen: Godt humør, brukbar fysisk kapasitet, ekstrem turglede og disiplin. Det viste seg å være overflod av det meste. Dermed var alt duket for en fantastisk tur i harmoni med naturen, som badet seg i idylliske høstfarger.
 - Når kommer bussen? undrer en av studentene.
Martin slår seg selv på brystet og stemmer i... "10 min!"
 - hvilken holdeplass går den fra da?
"hmm... 2 sek" Martin forsvinner inn i terminalbygget og blir borte. Etter en liten stund er han tilbake. "kremt... neste buss går om fire timer...".
Dette var en Dårlig start. Vårt image som standhaftige og allvitende ledere får en kraftig ripe i lakken alt før turen har startet :s  Vi hadde tatt sikte på en skolebuss som vanligvis kjører den angivelige ruten til vårt planlagte tidspunkt. Det viste seg imidlertid å være høstferie denne uken. Dårlig planlegging!
Vi griper om telefonene våre, og takket være gode venner går det ikke lange stunden før vi har organisert transport til Hodlekve med personbiler.
Vel fremme på parkeringsplassen ved Hodlekve kunne turen for alvor begynne :)
Målene for turen var som følger:
- Etablering av leir
- Lage mat på bål
- Ulike båltyper
- Lokal fauna/ flora
- Bruk av kart og kompass
- Få en fisk eller to
Denne første dagen tok vi utgangspunkt i en relativt autokratisk lederstil. Grunnen til dette var et ønske om å komme frem til området vi skulle slå leir før mørkets frembrudd. Dette lyktes vi med, og fokuset kunne da stilles mot det første målet vi hadde satt for turen, etablering av leir. Vi delegerte arbeidsoppgavene og var med dette ferdig med turens autokratiske kapittel. Etter dette lot vi alle få være med på de avgjørelsene som ble fattet. Vi gikk med andre ord i retning av en demokratisk lederstil.

Kristen Gislefoss hadde lovet oss opphold den første natten. Vi tok han på ordet og unnlot å lage gapahuk. Istedet utnyttet vi tiden til å hygge oss rundt bålet. Taco smaker alltid best når den er tatt med til fjells og tilberedt på bål :) Appelsinmuffins til dessert er heller ikke feil. Gode og mette var det skryt fra tidligere ekspedisjoner og generell tomprat som stod på programmet. I tillegg ble kvelden krydret med quiz og "true or false". Lenge etter mørkets frembrudd, og mange favner ved senere tok vi telling i en slags spiralform rundt det ulmende bålet.
Neste dag våknet vi opp til sprakende flammer og nykokt kaffe. Dagen før hadde vi innført et poengsystem der vi donerte "poeng" til de som gjorde en ekstra god innsats. Dette må sies å være en genistrek fra min posisjon som en av tre veiledere. Medstudenter som var på desperat jakt etter "poeng" viste seg å komme oss veiledere til gode rett som det var. En gjorde seg verdig poeng ved å koke kaffe, dele kjeks eller andre godsaker, ved feilfri navigering, komplimenter til veilederne, massasje eller andre "tommel opp foretak" :)
Dag to fokuserte vi på bruk av kart og kompass. Vi delte gruppen inn i par som hver for seg fikk prøve seg som navigatører for resten av gruppen. Dette gikk smertefritt og vi ble loset trygt frem til vår andre leirplass. I lunsjen ble forøvrig også tid til et eminent foredrag om lokal fauna signert Line. Vel fremme gikk leir-rutinene nesten av seg selv. Ved ble sanket og bål ble tent. Gapahuk ble satt opp. Litt liten vel å merke, men der det er hjerterom finner en som regel husrom, eller i det minste litt ly for det påfølgende regnet :) Bårds grønnsaksuppe/lapskaus/gryte stod på menyen. Den slår aldri feil!
Den siste dagen trasket vi ned til Leikanger. Mens vi ventet på bussen lekte vi "hvem kan slå veilederne", inspirert av "hvem kan slå Aamodt og Kjus". Dette fikk et meget pedagogisk korrekt utfall fra mitt perspektiv som veileder.

Vi fikk dessverre ingen fisk på denne turen, men nå bør det legges til at verken Bård eller Martin har tradisjon for å hale i land noe som helst. Alt i i alt en tur der den ekstreme turgleden tildels overskygget læringsmålene. Dette håper vi vil være med på å fremme ønsket om å gå på flere turer i fremtiden, og dermed legge til rette for mest mulig naturbasert læring på sikt.

Takk for turen folkens!